Et lite avbrekk







Endelig er jeg ferdig med kreftbehandlinga! Hadde siste cellegiftkur forrige mandag og det føles SÅ godt å være ferdig. Smerter i kroppen kom tilbake denne mandagen og jeg har derfor gått på sterke smertestillende hele uken. Nå har jeg langhelg og fikk endelig reise hjem til Finnmark etter å ha ventet i nesten ett år. Det er noe jeg har gledet meg ekstremt mye til i og med at jeg ikke fikk lov å reise under behandlinga. Helgen har jeg da brukt på å være med familie, gamle venner, slappet av og gjort lekser. 

Planen framover er å komme meg i bedre form. Musklene mine er brutt ned og jeg er derfor svak i hele kroppen. I tillegg har jeg fått nerveskade i beina og fingrene som må bli bedre. Tidligere har jeg falt ut av en bil fordi beina ikke ville samarbeide og reise seg. Jeg datt også da jeg skulle gå ned et trappetrinn. Så nå er kroppen mye dårligere enn den har vært, men jeg klarer hverdagen uansett og gleder meg til å komme i gang og bevege meg. 

Naken

{







Det er så utrolig vanskelig å utrykke dette skriftlig og på en ordentlig måte. Hvordan skal jeg forklare dette på en måte dere vil forstå? Det er nok flere der ute som vil kjenne seg igjen. 

Etter mange sykehusopphold har jeg vært gjennom mye som jeg aldri har vært gjennom før og som jeg ofte tenker jeg ville kunne slippe unna. Det er mye som har påvirket meg psykisk og fysisk. Samtidig har det gjort meg sterkere. Jeg har tatt valget om å være åpen om dette og åpen med foreldrene mine slik at det ikke skal komme som et sjokk for dem. Det er så mange som forteller meg hvor sterk og modig jeg er, men nå er det på tide å fortelle sannheten om alt. 

Som 17 åring, er man ofte veldig sjenert når det gjelder sin egen kropp, spesielt meg. Det å stille seg lettkledd foran voksne folk er veldig ubehagelig. I min situasjon derimot, har dette vært svært nødvendig. Jeg har fortalt alt dette til mamma, jeg gråt og jeg fikk forståelse. I starten av behandlingen, måtte jeg operere inn noe som kalles for et Hickman kateter. Kateteret er plassert i en vene rett over kragebenet som dere ser på bildet over, og går ut av kroppen rett over brystet. Det blir brukt til å ta blodprøver fra, som har vært en lettelse pågrunn av mine dårlige blodårer. Det blir også brukt til å sette inn cellegift, medisiner og væske. Snart når jeg er helt ferdig med behandlingen, får jeg fjernet den tidligst mulig og det er èn av tingene jeg gleder meg mest til. 

Først når jeg opererte inn kateteret, måtte vi i etterkant sjekke om den lå på riktig plass. Dette gjorde vi ved at jeg måtte stille meg forran en "røntgen" skjerm og ta bilder. Jeg gikk inn i rommet og fikk beskjed om at jeg måtte kle av meg på overkroppen. Jeg stod der som et spørsmålstegn og spurte om det var nødvendig at jeg måtte ta av meg bh'en også, legen svarte "Ja, såklart. Det må du bare bli vant til". Bli vant til? Bli vant til å ta av meg bh'en forran voksne folk? Nei takk, men såklart gjorde jeg det. 

Under hele behandlingen har jeg måtte blitt undersøkt av leger. Ikke bare èn lege, men SÅ mange at jeg ikke har telling. Det har aldri vært en fast lege som jeg har kunnet bli trygg på, på grunn av deres turnus. Legene har måtte kjenne etter lymfeknuter, altså i armhulen og rundt halsen. Dette er kanskje bare en liten filleting for mange, men det å sitte i bar overkropp forran voksne folk, er ikke en liten filleting for usikre meg. De har også måtte kjenne på magen min som etter tiden har blitt større på grunn av medisinene jeg får. De må lytte til hjertet mitt og pusten min, fortsatt i bar overkropp. Har jeg for tjukk genser for å måle blodttrykket, sitter jeg igjen med bar overkropp. 

Noen leger eller sykepleiere omså, glemmer av og til av at jeg er like mye menneske som dem. De glemmer av at jeg er ungdom og usikker på meg selv. De glemmer av at jeg er mer enn bare en innlagt pasient. Flere ganger har det hendt at når de skal se om kateteret ser bra ut, at de bare drar ned skjorten min og flytter på bh'en min, som jeg faktisk kan gjøre selv. Jeg trenger absolutt ikke hjelp til å vise fram kateteret som ligger på brystet mitt. Bare spør meg, så skal jeg vise deg. I tillegg har jeg måtte tatt flere ultralydundersøkelser for å sjekke om alt er fint. Av og til under behandlingen har jeg hatt svært vondt i magen. Ved å ta ultralydundersøkelse kan vi se hva som er galt. Her har det hendt at de må også undersøke om blæra mi ser bra ut. Det de har gjort da er at de har trekt ned både bukse og truse lengre ned, så langt ned at jeg ender opp med å tviholde på buksa. Mine intimsoner, vil jeg helst holde for meg selv og ikke vise fram til voksne, fremmede menn. 

Det jeg vil fram til er at jeg har følt at min kropp, ikke lenger bare er min. Noen ganger har jeg følt jeg har blitt fratatt den, at det ikke er lenger bare jeg som bestemmer over den. Jeg føler meg rett og slett NAKEN. At de voksne har sett hele meg og jeg vil ikke kunne skjule det som ligger meg sårt. Etter at jeg mistet håret mitt, som er ganske viktig for meg, har det også gjort at jeg føler meg slik. Jeg har følt at folk stirrer på meg, at de lurer på hvorfor jeg for eksempel sitter med et såkalt skaut på hodet, eller bare lue uten hår. Har jeg derfor turt å gått uten noe på hodet offentlig? Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg vil ikke se syk ut og jeg vil ikke få den oppmerksomheten. Sminke er derfor også veldig viktig for meg, for at jeg skal se frisk ut og føle meg bedre. De eneste plassene jeg går uten noe på hodet, er hjemme og sammen med de jeg føler meg tryggest på. 

​Du ser meg smile og du ser meg le. Du ser ikke bakgrunnen bak alt det. Nå som du vet, vil du nok forstå. Den dagen du ser meg med smilet på. Jeg vant kampen, som tente opp lampen. Lampen i hodet, som fortalte meg at mine meninger vil komme til gode. Jeg ropte ut og fikk forståelse, som igjen ga meg en oppnåelse. Jeg mener selv at jeg har klart å holde hodet oppe, selv om det noen gang kan bråstoppe. Dere har hjulpet meg på vei, i tider hvor jeg virkelig har vært lei. Så takket være dere, har smilet mitt gått over til flere. 

På´n igjen





{

Da har man startet opp med kurblokk 3 og i dag fikk jeg en liten overraskelse! Klokken kvart på tolv kom det en mann på rommet mitt med sushi bare til meg. Det er pappas bursdag i dag og han ønsket å overraske meg. Så tusen hjertelig takk til han. Etter mange opphold på sykehuset, blir man veldig lei maten de har selv om den kan være god. Nesten hver dag til lunsj har de suppe, vårløksuppe eller kyllingsuppe. I starten syns jeg det var kjempe godt, men nå blir jeg kvalm av å bare tenke eller lukte det. Maten her er jo ikke det samme som hjemme. Som de sier "borte bra, men hjemme best".  

Denne gangen er det en annen protokoll, dvs. andre typer cellegift. Jeg vet ikke hvordan jeg blir å reagere på dem, men håper på det beste. Kommunikasjonen mellom oss og legene har også blitt litt bedre, slik at jeg kanskje får raskere hjelp når jeg trenger det. Hvis jeg for eksempel får leddsmerter igjen, at jeg får noe medisiner som hjelper. For i det siste så har det vært litt vanskelig med kommunikasjon. Hver uke er det ny lege, det er deres turnus. Jeg har ikke telling på hvor mange leger jeg har hatt, men mer enn 7 stykk. Alle folk er jo forskjellig, som vil si at noen leger sier forskjellige ting. Noen sier jeg ikke skal bruke noe annet enn Paracet når jeg har vondt, mens noen andre sier at de kan hjelpe til og finne noe som hjelper bedre. Det er dette som er irriterende når det ikke er mulighet å forholde seg til bare ÉN lege. 

Nå etter jul har det vært mye forskjellige arrangementer og utrolig mange som engasjerer seg rundt kreftforeningen. Jeg setter veldig stor pris på at folk engasjerer seg og bidrar så godt! Og det kan jeg tenke meg at mange andre også gjør, spesielt de som har vært berørt av kreft. Vi trenger ressurser og bedre behandlingsmetoder. Tenk at alle kan bidra til at de rammede får bedre liv og ikke minst for framtidens pasienter. 

 

Dagens nyhet

{

Søndag 2. April, var jeg innom sykehuset for å ta ny MR undersøkelse og i går var jeg å tok ny PET-scan. Jeg måtte ta nye undersøkelser for å forsikre oss at lymfeknutene har gått ned, blitt friske eller har forsvunnet. I starten av behandlingen ble jeg også enig om at vi skulle samarbeide med Tyskland. Da ble de tidligere undersøkelsene og de nylige sendt ned til kreftleger der. På de tidligere bildene av lymfeknutene, hadde de også funnet to lymfeknuter i milten. De norske legene var usikre på om de var "syk" eller frisk. Legene i Tyskland bekreftet da at disse også var lymfom, altså syke. 

I dag ble jeg innkalt til time hos legen der hvor han skulle gi oss svarene fra Tyskland, MR og PET - undersøkelsene. I går gruet jeg meg veldig til å få svarene jeg har ventet på lenge, fordi jeg var så redd for å få enda en dårlig nyhet. MEN! Det var både en god nyhet og en litt dårlig nyhet... Jeg er blitt KREFTFRI! Alle lymfeknutene er helt friske, det er ingen igjen. Det finnes ikke mer kreft i kroppen min, ikke engang de to i milten. Fortsatt for å være helt sikker, blir undersøkelsene sendt til Tyskland for godkjenning. Den litt dårlige nyheten er at jeg må ha en ekstra kur. Jeg skal ha den kuren som starter i påskeferien og en til kur etter den igjen. Dvs. At jeg ikke er ferdig med behandling før etter 17. Mai. Det er litt kjipt, man vil gjerne begynne å trene, jobbe og rett og slett leve som normalt igjen. På den andre siden er jeg også svært takknemlig. Jeg vil ikke ha noe tilbakefall og gå gjennom akurat det samme igjen. 

Nå skal jeg nyte den kommende helgen så godt som mulig, før jeg starter opp igjen! 

En liten oppdatering

{

Nå er det en god stund siden sist jeg skrev et innlegg og tenkte det var på tide med en liten oppdatering. Jeg har nettopp blitt ferdig med kurblokk 2 og starter opp med siste kurblokk 3 i starten av påskeferien. Det har vært tøft gjennom kurene men det gjelder og holde motet oppe. Jeg ser virkelig fram til å bli ferdig med alt den her driten. 

Det er så mange forskjellige bivirkninger av både cellegiften og medisinene jeg får. Det har vært dager hvor jeg bare har vært sengeliggende fordi jeg har hatt så vondt i kroppen. Noen ganger får jeg smerter i leddene. Jeg vet ikke hvordan det er å bli påkjørt av en bil, men det er nesten sånn det føles ut som. Den ene medisinen Prednisolon, gjør at jeg får vondt i mellomgulvet og gjør at jeg noen ganger blir veldig følsom. Så følsom at jeg kunne gråte av å bare se hundefilmen Marley and me eller Therese Johaug - reklamen. Jeg får også nedsatt immunforsvar og må derfor være forsiktig og bruke mye antibac. Det er mange flere bivirkninger, men jeg blir ikke å ramse opp alle.

For ca. en måned siden ble jeg innlagt på sykehuset fordi jeg en kveld fikk høy feber. Hele uken hadde jeg hatt ekstreme magesmerter, at jeg såvidt klarte å få i meg mat eller klarte å gå. Det viste seg at jeg hadde en infeksjon i magen og fikk dermed sepsis. Vi måtte derfor starte opp med antibiotika snarest mulig. Kurblokk 2 måtte bli forskjøvet et par dager som gjor meg stresset, jeg ville helst starte med den for å komme meg fremover og bli ferdig med den. Det viktigste er at jeg ble frisk. 

Nå i dag har jeg det kjempe bra og kroppen er helt fin. Jeg er så takknemlig for at både familie og venner har stilt opp for meg, det betyr så utrolig mye. Pappa og kjæresten hans har reist hele veien fra Spania for å besøke meg, som jeg er så glad for. Kusina mi Kristin, har vært på besøk et par ganger og har reist fra Finnmark. Jeg selv får ikke lov å reise noen sted siden jeg må være nært sykehuset hvis det skulle skje noe. Mamma har også vært en stor støttespiller. Hun tar virkelig vare på meg. Sist men ikke minst har Malin, min bestevenninne støttet meg så utrolig mye, mer enn hun aner. Hun har vært der for meg hele tiden, spesielt etter jeg ble syk. Vi gjør ting sammen som gjør at jeg glemmer at jeg er syk. Selvfølgelig kan jeg ikke være med på alt hele tiden, men hun har alltid forståelse for det. Tusen takk til dere alle som kommer med mange gode tanker og ord. Det er dere som gjør at jeg klarer å holde motet oppe.

Uheldig





Fredagen før helga 27. jan, fikk jeg endelig svar på hvorfor jeg har så store lymfeknuter på halsen. Etter MR og CT fant de ut at jeg har like lymfeknuter i venstre armhule, øverst i brysthulen og de jeg har på halsen. De opererte ut en lymfeknute og tok benmargsprøve under narkosen. Den ene lymfeknuten som ble tatt ut, var svaret på alt.

Etter flere år med ingen svar, fikk jeg vite at jeg har Hodgkins lymfom stadium 2, altså lymfekreft. Jeg er så takknemlig for at legene endelig tok meg seriøst. Med denne krefttypen, blir jeg og overleve uansett, det er ingen tvil på det. Det eneste som kommer til å bli tøft, er behandlinga. Jeg skal være under behandling i ca. 3 måneder, dvs. cellegift og medisiner. Og starter neste uke. Jeg får altså ikke beholde håret mitt. For meg så betyr håret mitt veldig mye og tanken på at jeg skal gå med parykk eller være uten hår på hodet, gjør meg trist. Jeg så aldri for meg at jeg var en person som skulle få kreft. Legen sa jeg rett og slett bare var uheldig. 

Å miste håret er ikke det viktigste, det er å bli frisk. Jeg har fått beskjed om at jeg ikke må tenke så mye på det praktiske, altså skole, jobb og trening, fordi det er helsa som gjelder akurat nå. Å trene får jeg ikke gjort på en god stund. Jeg får lov å være med å delta, men ikke presse meg selv. Det jeg er veldig bekymra for er skolen. Hvordan kommer det til å gå? Hvordan skal jeg unngå å stryke i fag? Blir de å ta hensyn til min sykdom? Må jeg ta 2. året på nytt? Det er altså vanskelig å ikke tenke på det praktiske. 

Jeg er så utrolig takknemlig for all støtte og kjærlighet jeg får av venner og familie. Glad i dere. 

Ønsk meg lykke til videre. 

 

Alle bekymringer

Hvordan skal jeg starte? 
For et par år siden kjente jeg en klump på halsen. Ikke i, men på. Klumpen var mellom halsen og kragebeinet på venstre side. Etter hvert kjente jeg flere på halsen. De var ikke små slik som kjertlene du har i kroppen. Den største var på størrelse av en twistsjokolade. Jeg skjønte ikke hva dette var og tok dermed dette videre til en lege. Det startet ca. I 9. klasse. Jeg tok flere blodprøver, men de fant ingenting. Det var ikke noe kreft eller mangel på vitaminer.

I 10. klasse flyttet jeg til Oslo sammen med pappaen min. Kulene på halsen ble større, og jeg ble mer oppmerksom på dem. Vi ville derfor igjen dra til legen. Der tok jeg blodprøver og legen kjente på dem, han henviste meg til sykehuset for ultralyd. Der tok de ultralyd av halsen og fortalte meg at dette var hovne kjertler som vi ikke kunne ta ut. Kjertlene er en del av imunnforsvaret.
Siden jeg tok mandlene i 9.klasse, tenkte de at det var årsaken til at kjertlene var så hovne. Siden jeg ikke hadde mandler, mente de at da var det kjertlene som jobbet mest med å få vekk sykdommer. Derfor kunne de ikke ta dem ut. 

Da jeg startet på videregående, flyttet jeg til Tromsø sammen med mamma og brødrene mine. Det tok et til år før jeg ble mer bekymret over disse "kjertlene", så igjen dro vi til legen nå rett før jul. Vi tok diverse blodprøver og ultralyd av halsen. Det vi fant ut var at jeg værtfall ikke hadde kreft som gjør meg veldig glad. Det vil si èn mindre bekymring. På ultralyden så vi "kjertlene" som påviste at det var lymfeknuter. De var blitt mye større og flere. Den ene så ut til å skulle bli oppløst, den største som jeg har hatt lengst. Senere dro jeg til legen igjen fordi jeg villa ha ham til å kjenne på brystene mine. Dette fordi jeg kjente kuler i brystet også og ble derfor usikker. Jeg tenkte jeg skulle sjekke for sikkerhetsskyld. Han sa de var helt normale og alt var som det skulle være

I forrige uke, dro jeg til sykehuset for å ta vevsprøve og diverse av lymfeknuten. Først startet spesialisten med å sjekke lymfeknutene med ultralydapparat. Denne gangen sjekket han ikke bare på halsen, men under armene og mellom brystene. Han fortalte da at jeg faktisk hadde slike lymfeknuter i brystet også. Dette gjorde meg mer bekymret, det vil si at det ikke bare er på halsen, men på en måte resten av lymfestystemet i overkroppen også. Jeg er veldig glad for at de sjekket brystene mine da med ultralyd, for da skjønte jeg at jeg hadde faktisk rett. Det var noe som var ikke helt som det skulle. 

I dag ble jeg ringt av sykehuset og fikk beskjed om at de ikke fikk noe "svar" ut i fra vevsprøven og den ene biten av lymfeknuten de tok ut. Jeg fikk derfor inkalling til flere legetimer på sykehuset. Nå førstkommende fredag, skal jeg ta blodprøve og CT på overkroppen. Neste uke skal de operere ut en hel kjertel for å sjekke. Det vil si at jeg blir innlagt i to dager. Jeg håper på det beste, men er selv veldig bekymret. Det er på tide å finne ut hva som er galt.

Alle disse legebesøkene og sykehusbesøkene tar veldig på. Det er vanskelig å fokusere på skolen og man blir veldig utmattet. Det er ikke bare skole som gjelder, det er; venner, familie, trening, kjøretimer, skole, lekser og prøver, i tillegg jobb. For å si det sånn, er det en del å tenke på. Jeg er derfor veldig takknemlig for all støtte jeg får av familie og venner. Det er godt å ha noen der når det virkelig trengs. 

Pescetarianer




 

Jeg vil starte bloggen med å presentere meg selv og mitt liv. For ca. 2 og et halvt år siden tok jeg valget om å bli pescetarianer. Det går ut på at jeg bare spiser sjømat istedenfor "rødt" kjøtt. Utenom det, spiser jeg også egg. Jeg valgte å gjøre dette på grunn av min egen samvittighet og selvfølese. På en måte føler jeg meg som et bedre menneske, fordi jeg føler jeg gjør noe godt for verden. Å ikke spise kjøtt er både miljøvennlig, man får mye proteiner fra andre ting enn kjøtt, mer "variert" kosthold, godt for hjertet og andre type ting som du kan google.

Mange lurer på hvordan jeg klarer å holde meg unna kjøtt. Valget var veldig spontant. Jeg satt på restaurant i Oslo sammen med pappa og kjæresten hans. De bestilte forskjellige kjøttretter, som hestepølse, andebryst og andre ting. Jeg som er glad i hester, kunne aldri sett for meg at man kunne spise hest. Å spise hest for meg, er som å spise en hund. Noe jeg aldri ville gjort. Den dagen så jeg for meg hvordan livet ville vært uten å spise kjøtt. Jeg hadde et veldig positivt syn på det, og tok valget med en gang. Jeg angrer ikke et sekund den dag i dag.

En gang da jeg var på besøk hos en venn, fikk vi pizza. Det var kjøtt utenpå pizzaen, som jeg trodde var lett og plukke vekk, helt til jeg innså at det var kjøtt inni pizzaen også. Jeg ble helt kvalm, og den eneste tanken i hodet mitt var at jeg ville spy det ut igjen. Ja, det høres litt dramatisk ut. Men etter jeg sluttet å spise kjøtt, har jeg fått "stygga" på det. 

Jeg har funnet flere måter på å tilberede mat uten kjøtt. På matbutikker, får man tak i mye soyaprodukter f.eks. Soya-pølser, soya-burger eller soya-nuggets. Disse produktene kan du finne på nettsiden til hälsans kök. Det finnes mye forskjellige ting å spise. Istedenfor kjøtt i tacoen, har jeg laks med tacokrydder. Det smaker himmelsk. Hvis noen trenger tips til matretter eller andre ting uten kjøtt, så er det bare å spørre i vei. Ha fortsatt en god jul :) 

Kilder: http://www.halsanskok.no

Restart



 
 
Jeg er tilbake på bloggen etter en lang periode. Folk spør stadig vekk om hva som skjedde med den gamle bloggen min. Det ble rett og slett for mye for meg. Jeg hadde aldri tid til å skrive innlegg og slet med å finne på hva jeg skulle skrive om. Følte at jeg ikke hadde noe interessant å komme med i det hele tatt. Nå har jeg stor respekt for alle bloggere. Har selv merket hvor vanskelig det er å sette av tid til blogg og finne på mye forskjellig ting å skrive om. Spesielt nå, når jeg går på videregående skole og skal fokusere på det, samtidig som at man skal fokusere på trening, venner, jobb og familie. Det er mye man skal forholde seg til. Så hvorfor starter jeg å skrive på bloggen igjen? 
Nå har jeg fått mye inspirasjon til hva jeg kan skrive om. Jeg har i tillegg fått mye støtte av familie som hjelper på. Som mange andre, føler man at å dele tanker og følelser "letter på hjertet". Av og til kan det være vanskelig å fortelle om hendelser som har skjedd, fordi visse ting er ikke ment for å stå fram for at hele verden skal kunne se og lese. Jeg skal nå prøve å være aktiv på bloggen, og være mest mulig ærlig. Ønsker alle en fantastisk jul. 
 
 
 
Stildesign til bloggen: http://inaanjutadesign2.blogg.no/1347723610_stilsett_beigedesign.html
Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Januar 2017
Susanne Eriksen

Susanne Eriksen

17, Tromsø

Har ikke mye peiling på blogg, men får gå som det går. Jeg er 17 år og bor i Tromsø, men kommer fra Finnmark. Hele mitt liv har bestått av flytting og det som gir ro i sjela mi, er musikk.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits